Jeg venter stadig på at noe skal skje…
Jeg venter stadig på at noe skal skje, sier moren
Jeg venter stadig på at noe skal skje, sa en tenåringsmor jeg snakket med for en stund siden. At hva da skal skje?, spurte jeg. At sønnen min skal betale regningene sine, rydde bort søpla på rommet, få seg den jobben han har snakket så lenge om å søke på, holde oversikt over lekser selv, komme seg i fysisk aktivitet så han blir mer fornøyd med kroppen sin. Han snakker om det han skal gjøre, men ingenting skjer.
«Jeg tror egentlig jeg venter på at han skal begynne å ta ansvar for livet sitt selv. Han er såpass stor nå at han burde gjøre det, men det er jeg som betaler inkassoregningene hans, det er jeg som får han opp om morgenen, det er jeg om hører på klagingen over hvor dårlig form han er i, det er jeg som skaffer han ekstrajobb, og det er jeg som er redd for at han aldri kommer til å flytte hjemmefra!
Jeg prøver å ikke ordne alt for han så han skal måtte ta ansvar selv, men er det lurt å overlate han helt til seg selv? Jeg er redd det ikke er bra for han det heller. Hva skal jeg gjøre?»
Hva sier disse ungdommene selv?
Mange ungdommer i denne «kategorien» moren her snakker om, rapporterer selv at de har lite motivasjon til skole og aktiviteter, dårlig impulskontroll, at de har lite variasjon i hverdagen og at de lever et passivt liv der de må slå i hjel mye tid hver dag.
Disse ungdommene forteller at de er skamfulle. De vet de skuffer foreldrene og de skuffer seg selv. De vil så gjerne vise fram en bedre side av seg selv, De forteller at de skulle ønske de klarte å være mer disiplinert med skolearbeid, trente mer, hadde bedre kosthold, var mer sosiale og i aktivitet og hadde bedre døgnrytme. De får det bare ikke til!
Hvorfor er du ikke der du ønsker å være?
Jeg har blitt lat, jeg gir opp lett når noe er vanskelig, jeg velger den enkleste løsningen. Jeg gjør alt så stort og vanskelig, så da orker jeg ikke å prøve heller. Jeg har ikke tro på at jeg kan klare å endre meg. Det er flaut å be om hjelp. Jeg er redd for å bli dømt av andre, og redd for å få høre at dette er vel ikke noe problem Dette burde du klare. Dette er svar jeg ofte hører fra ungdommer jeg snakker med.
7 tips til hva du kan gjøre:
Hjelp han med å starte å endre atferd på ett område av gangen. Litt mer aktivitet, eller litt sunnere mat eller litt mer struktur for eksempel. Husk å gjøre det i så små doser at du vet han kan mestre det. Mestring skaper motivasjon. Han trenger å erfare at han kan bevege seg i den retningen han drømmer om. Det gir håp. Foreldre tar som regel alt for hardt i og setter for store mål for motløse ungdommer.
Vær en aktiv motivator. Bli med han ut på tur, bli med på prosjektet om å endre kosthold, Han har ikke motivasjon og utholdenhet nok til å gjøre dette alene.
Si at DU selv trenger å komme deg mer i aktivitet/legge om kostholdet/legge deg tidligere. Spør om han kan hjelpe deg med det. Så DU blir prosjektet og ikke han. Ungdommer liker ikke å være noe som skal fikses.
Lag faste avtaler med han over tid. Da får han trent seg på struktur og utholdenhet. Han kommer til å ville gi opp fort. Da blir strukturen ekstra viktig.
Hjelp han å fylle tiden sin. Si at bestemor eller naboen trenger hjelp til snømåking, handling eller besøk. Gi han små oppgaver hjemme så han oppøver utholdenheten sin, og erfarer at han kan få til noe.
Snakk om fremtiden på en lystbetont måte. Avtal ting dere skal gjøre frem i tid så han har noe å glede seg til. Noe HAN synes er gøy. Du kan strekke deg😉...
Spre god energi hjemme. Han trenger stadig påfyll av det.
Lykke til kjære ungdomsforelder. Husk at du også kan be om hjelp, enten for deg som forelder eller for ungdommen din.
Hilsen Ungdomsmentor Anne Marie💚
Lurer du på om du eller dere kanskje har behov for hjelp enten med ungdomscoaching/ foreldresamtaler eller begge deler?
Ta kontakt i dag for en uforpliktende samtale!
